Beste praksis

Å karakterisere og kvantifisere spredning av lakselus mellom oppdrettsanlegg og finne hvilke anlegg som i størst grad påvirker hverandre, er viktig for å finne optimale strategier mot lakselus (1). Simuleringer viser at endret lokalitetsstruktur ved å redusere antall lokaliteter i PO3, eller ved å flytte biomasse fra lokaliteter som i stor grad sprer lus, fører til mindre spredning og kan redusere lusepresset (2). Andre simuleringer har vist at kortere produksjonstid i sjøen eller økt bruk av nullutslippsteknologi/lavutslippsteknologi, kan føre til reduserte utfordringer med lus. For å få best effekt av nullutslippsteknologi/lavutslippsteknologi bør strategiske lokaliteter velges (3,4). 

Mange luseforebyggende tiltak vil kunne ha en viss grad av effekt. Ofte vil det imidlertid være driftsmessige og økonomiske konsekvenser av ulike tiltak og det må ofte gjøres en avveining opp mot forventet effekt. Før det gjøres større tiltak for å redusere luseutfordringene er det god praksis å utføre kartlegging i form av simuleringer av spredningspotensialet til lokalitetene i et område, og prioritere å sette inn tiltak på de lokalitetene eller i det området som har størst spredningspotensiale. Tiltak som ut fra litteraturen vil ha størst effekt er strategisk bruk av null-/lavutslippsteknologi, kortere tid i sjø (så fremt det gir lengre brakklegging) og i enkelte områder endret lokalitetsstruktur (1,3,4).

Soner og vannslektstap
Generelt sett er det enighet om at sonebasert forvaltning har et potensial til å redusere forekomsten av lakselus og skottelus ved at smolt settes ut i et område med lavt smittepress (5) og gjennom koordinert innsats i området. Det er også noe forskning som viser til mindre effekt enn forventet samt at det er krevende å få det til i praksis (6,7). Årsaken til dette kan være at storsonedrift med mindre forebygging enn behovet tilsier vil kunne resultere i store behandlingsbehov på slutten av driftssyklus for mange lokaliteter. Om en ikke har behandlingskapasitet til å håndtere en slik situasjon, kan luse- og velferdsutfordringene bli særlig utfordrende på slutten av produksjonssyklusen. I et scenario testet for PO3 av  Havforskningsinstituttet, ble det indikert at smitten mellom lokalitetene kan reduseres med 46 % for lakselus ved å redusere dagens 135 lokaliteter ned til 100 matfisklokaliteter uten å redusere den totale produksjonen i produksjonsområdet (2). Dette viser at å endre lokalitetsstruktur i et område kan gi reduksjon i luseutfordringene. I et prosjekt der tiltak mot lus ble undersøkt i Rogaland, ble det konkludert med at soneringen som er valgt kan ha negativ effekt på lusesmitte. Et annet prosjekt viste at ny sonestruktur med koordinert brakklegging i større områder av Nordfjord, i gjennomsnitt vil gi lavere lusenivå og færre lusebehandlinger, men uakseptabelt høyt lusenivå om våren i partallsår (4). Soner er langsiktig arbeid, og før det settes i gang med et arbeid for å optimalisere soner i et område, bør vannslektskap undersøkes og simuleringer gjennomføres. 

Kortere produksjonstid i sjø
Å korte produksjonstiden i sjø, enten ved å sette ut stor smolt eller ved å bruke former for kombinasjonsdrift som for eksempel barnehagedrift eller semilukket/lukket i første fase, kan ha god effekt mot lus. Dette så fremt tiltaket ikke fører til at produksjonen økes og/eller at brakkleggingen blir kortere. En studie har vist at utsett av stor smolt i alle anlegg i et gitt område vil kunne gi en teoretisk reduksjon av lusebehandlinger med omtrent 30-50 %. Dette innbefatter at smolten settes ut på samme tid som før, men slaktes tidligere med påfølgende lengre brakkleggingstid (7). Et annet studie viste at utsett av fisk på 1 kg eller større førte til «grønt nivå av utslipp» om våren i partallsår. Forutsetninger var at produksjonen kunne times sånn at påvirkningen på villfisk ble minimert og at produksjonen ikke ble økt (4). Det er også vist at kombinasjonsdrift kan ha positivt effekt, der resultater viser lavere lusetall på oppdrettslaks med kombinasjonsdrift sammenlignet med helårsproduksjoner i fjordene eller på kysten(8). 

Lavutslipps- og nullutslippsteknologi
Flere studier viser at lav eller nullutslippsteknologi kan redusere luseutfordringene betydelig, spesielt om dette tiltaket brukes strategisk og en lukker de anleggene eller de områdene som sprer mest lus. I en studie ble det funnet at –null-lus teknologi på 1/3 av strategisk valgte lokaliteter i PO3 kan gi 70 % reduksjon i produserte luselarver (3). En annen studie viste at for å komme til grønt nivå om våren må mer enn 50 % av tilfeldig utvalgte anlegg lukkes (4).  Med strategisk lukking av anlegg som bidrar mye til smitteproduksjon og -spredning kan trolig målet oppnås ved lukking av færre anlegg (4). For å nå «grønt nivå» i henhold til trafikklyssystemet kan et godt tiltak være å lukke strategiske lokaliteter, dette krever god kartlegging av lusespredning i området og simuleringer for å finne de lokalitetene som bidrar mye til smitteproduksjon og -spredning. I tillegg må lokalitetenes egnethet for ny teknologi vurderes, deriblant kartlegging av miljø i dypet, som strømforhold, oksygenforhold og temperatur. Lukket eller semilukket teknologi krever investeringer og noen av driftsformene påløper biologisk risiko siden metodene er noe umodne, og for å få i gang økt bruk kan det være behov for  offentlige reguleringer og virkemidler (3). Samtidig har noen driftet oppdrett i semilukkede anlegg over flere år med gode resultater, både med tanke på lus, fiskevelferd og økonomi (9). 

Forebyggende metoder og kontrollerende tiltak
Luseskjørt, eller andre barrierer som stoppet halvparten av luselarvene fra omkringliggende anlegg, ga vesentlig færre behandlinger, men bidro lite til å gi færre lus om våren i partallsår (4). Erfaringene fra bruk av skjørt er varierende, fra gode til at det ikke er erfart effekt. Ulike skjørtlengde og ulik praksis knyttet til å sørge for kontinuerlig bruk av skjørt kan være medvirkende til ulike brukererfaringer. For å oppnå effekt av skjørt må miljøforholdene på lokalitetene hensyntas, og tiltaket bør brukes på egnede lokaliteter. Flere bruker laser som strategi mot lus, og ut fra erfaringer kan bruk av laser føre til at antall behandlinger reduseres, eller at de unngår behandling. For å få effekt av lasere er både miljøforhold på lokalitet og hvordan de opereres viktig. Rensefisk har over lengre tid blitt brukt som kontrollerende tiltak, men av hensyn til velferd og sykdomsutfordringer har mange redusert eller gått bort fra å bruke rensefisk. Noen velger å bruke rensefisk på de lokalitetene som er egnet, enkelte sammen med lasere eller i kortere perioder av produksjonen. Bruk av rensefisk krever dedikert personell og gode rutiner for oppfølging. Flere har tatt i bruk nedsenket drift de siste årene og mange melder om mindre lusepress og færre avlusinger. Flere oppdrettsselskaper har nedsenket drift i sin strategi mot lus, og det planlegges økt bruk i tiden fremover.

Tiltaksgrenser for behandling og effektive behandlinger
Mange selskap har en strategi om lavere tiltaksgrense for å igangsette behandling, der flere har 0,2 kjønnsmoden hunnlus eller lavere som tiltaksgrense. Flere studier støtter at lavere tiltaksgrense kan ha effekt, men at det kan innebære økt behandlingsfrekvens. En studie viste at om behandling blir forsinket med seks dager slik at den utføres sju dager etter i stedet for én dag etter overskridelse av tiltaksgrensen, øker behandlingsbehovet med 10–15 %. Samme studie viste at ved å innføre en temperaturavhengig tiltaksgrense som er høyere når det er kaldt i vannet og lavere når det er varmt, kan behandlingsbehovet reduseres med 5–10 % (7). Samtidig er det vist at koordinert våravlusning med en svært effektiv lusebehandling med lavere terskel for å avluse kan gi reduksjoner i lusenivået, men at det kan innebære økt behandlingsfrekvens (4). Om flere selskaper har en samlet strategi om å ha lavere tiltaksgrense i særlig utfordrende områder, i særskilte perioder eller samordner seg om effektive behandlinger på strategiske tidspunkt, kan en oppnå mer i felleskap enn den enkelte oppdretter vil oppnå alene. 

Resistens
Historisk har intensiv behandling av mange lokaliteter langs kysten med de samme lusemidlene vært resistensdrivende over tid (10). En viktig del av det lusestrategiske arbeidet, i tillegg til å forebygge og holde lusenivået nede gjennom effektive forebyggende og kontrollerende strategier, er å bruke legemidler og behandlingsmetoder strategisk slik at effekt opprettholdes over tid. I dette arbeidet er utveksling av behandlingsdata og følsomhetstester er en viktig.