Trenging og oppsamling

Før operasjoner som avlusinger og transport, trenges og pumpes fisken. Trenging vurderes av mange til å være den viktigste faktoren for et godt velferdsmessig behandlingsresultat. Trenging gjøres ved bruk av orkastnot eller kulerekke, som reduserer volumet slik at fisken blir stående tettere og det dermed blir lettere å pumpe fisken fra merd til brønnbåt eller avlusingsenhet. Når fisken trenges reduseres overflatearealet av nota, slik at det blir mindre gjennomstrømming av friskt sjøvann per biomasse (1). Dårligere vanngjennomstrømning gir risiko for oksygenmangel, og oksygenforbruket er høyere hos stresset fisk. Samtidig blir fiskens bevegelsesfrihet mindre, og fysisk kontakt med andre individer eller med notvegg kan føre til risttap, skader på hud og finner, og eventuell sårutvikling (1). Utilsiktede hendelser, som deformasjon av not og at fisk fanges i lommer, utgjør også en betydelig risiko for velferdspåvirkning under trenging. Pumping medfører flere av de samme velferdsutfordringene som trenging, i tillegg til at utforming av rørgater og pumpehastighet spiller inn på fiskens velferd (1). Risikovurdering av trenging bør alltid gjennomføres som en del av beste praksis i forbindelse med avlusinger. I tillegg viser flere studier at trengingen fører til at lus faller av, og at lus av de  bevegelige stadiene utgjør en risiko for re-smitte med spredningspotensiale til egen merd, nabomerder eller nærliggende anlegg dersom miljøforholdene ligger til rette (2–5).