Miljøpåvirkning

Imidakloprid har lenge vært i bruk som et bredspektret insektmiddel innenfor landbruket. Medikamentet er selektivt for nikotinreseptorer hos virvelløse dyr og er dermed svært toksisk mot insekter, men kun mildt giftig mot virveldyr. Medikamentet er derimot svært nytt som avlusningsmiddel på Atlantisk laks i Norge med markedsføringstillatelse i 2021 under produktnavnet Ectosan Vet. Det finnes derfor ingen publiserte studier der en har undersøkt for mulige restkonsentrasjoner i det marine miljøet som følge av bruken i lakseoppdrett. Det er heller ingen publiserte studier som har undersøkt hvilke konsentrasjoner av imidakloprid som er trygge eller skadelige for arter som vi finner i Norge. De fleste studiene tar for seg virvelløse arter i ferskvann, og kun et fåtall tar for seg marine arter utenfor Norge (10).

I Havforskningsinstituttet sin «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2024» vurderes imidakloprid å ha lav sannsynlighet for alvorlige effekter på non-target arter (andre arter enn lakselus). Vurderingen tar utgangspunkt i at imidakloprid renses etter behandling med utslippskonsentrasjon lavere eller lik 0,3 µg/l. Den tar ikke forbehold om akutte, utilsiktede utslipp som følge av teknisk eller operasjonell feil under rensing som kan gi svært høy utslippskonsentrasjon av imidakloprid (15). Den tar også utgangspunkt i dagens forbruk av imidakloprid som har vært på et moderat nivå (8).

Litteratur	Oppsummering miljø
SPC (preparatomtale) – Ectosan Vet (16)	Under behandling absorberes imidakloprid av fisken. Fisken eliminerer stoffet via urin, mucus og faeces og over gjellene. Studier har vist at atlantisk laks som eksponeres for imidakloprid ved lav temperatur hadde en lavere absorbert konsentrasjon og en mer langsom utskillelse av legemiddelet enn laks eksponert for legemiddelet ved høy temperatur. Utskillelse fra behandlet fisk er hovedkilden til utslipp av imidakloprid til miljøet. Studier har vist at eksponering ved lav temperatur medførte en lavere absorbert konsentrasjon av imidakloprid og langsommere utskillelse sammenlignet med eksponering ved høy temperatur.  Ved lossing går fisken gjennom et skyllesystem med rent sjøvann for å skylle fisken i det den losses fra brønnbåten. Skyllevannet skal renses før utslipp.  Det må kun brukes helt lukkede behandlingsfartøy (brønnbåter) for å hindre suboptimal dosering og utilsiktede utslipp av ufiltrert og urenset behandlingsvann til miljøet. Behandlingsvannet skal filteres (≤ 50 µm) før renseprosessen for å fjerne lus og luseegg. Alt behandlingsvann og rensevann må gjennomgå en validert renseprosess før utslipp. Alt avfall oppsamlet ved filtrerings- og renseprosessen må håndteres som spesialavfall. Behandlingsvann og rensevann som inneholder > 0,30 µg imidakloprid/l skal ikke slippes i sjøen. Alle utslippssteder skal ha en minimumsdybde på 30 meter for å sikre tilstrekkelig trygt utslipp til miljøet. Rensesystemet må kunne operere med en utslippskonsentrasjon ≤0,30 µg/l med en utslippshastighet opp til 500 m3 /t. Rensesystemet må inneholde et egnet analytisk laboratorium som er i stand til å analysere imidaklopridkonsentrasjonen før utslipp av vann.
Kunnskapsstatus – legemidler i fiskeoppdrett (2024) (10)	Kunnskapsoppsummering fra Havforskningsinstituttet på hvilken effekt legemidler som brukes mot lakselus i norsk akvakultur kan ha på andre arter enn lakselus (non-target arter). Rapporten er grunnlaget for den helhetlige risikovurderingen av hvert produksjonsområde (17). Det har så langt ikke blitt publisert studier der en har undersøkt for mulige restkonsentrasjoner i det marine miljøet som følge av bruken av imidakloprid i lakseoppdrett. I forbindelse med søknad om markedsføringstillatelse har Benchmark gjennomført ulike studier, men resultatene er ikke offentlig tilgjengelig. Mye av kunnskapsgrunnlaget stammer derfor fra forskning på imidakloprid brukt i landbruk og tilstedeværelse av stoffet i ferskvann, ikke marine miljøer.  Imidakloprid er godt løselig i vann og binding til organisk materiale vil være begrenset. Det foreligger lite kunnskap om spredning av imidakloprid i det marine miljøet ved bruk som avlusningsmiddel mot lakselus. I én studie der imidakloprid ble brukt mot mudderreke i brakkvann ble det funnet restkonsentrasjoner av imidakloprid i vannprøver fra området 10 min etter behandling opp til 152 m fra utslippsstedet og i sediment like etter behandling. Restkonsentrasjoner ble ikke funnet i vannprøver 30 min etter behandling og i sediment var konsentrasjonen redusert med >96 % én dag etter behandling.  Nedbrytningshastigheten av imidakloprid vil variere med en rekke faktorer og øker ved økt temperatur, økt lysintensitet og høyere pH. Som for azametifos ser det ut til at effekten av fotolyse (nedbrytning vha. lys) er stor også for imidakloprid, noe som gjør at stoffet raskt kan brytes ned ved f.eks. grunt vann med stor lysgjennomtrenging.  Halveringstiden er oppgitt i felleskatalogen å være 15 dager. Labforsøk der det har vært fravær av sediment, eller testet med ulike sediment har vist en halveringstid i vann på opptil 30 dager ved fravær av sediment og 130-160 dager i ulike typer sediment. Under naturlige forhold ble halveringstiden estimert til 1,4-8,2 dager i vannfasen og 14,8 dager i snitt for vann og sediment. Det er begrenset informasjon tilgjengelig om marine arters følsomhet for imidakloprid. Kunnskapsoppsummeringen fant ingen publiserte LC50-verdier (konsentrasjon hvor 50 % av individene dør) for effekter av imidakloprid ved korttidseksponering (≤24 timer) av marin fisk. Den fant studier på 15 virvelløse arter og 3 fiskearter som kan være relevant for Norge, men ikke noen studier på arter vi har i Norge. 24-timers LC50-verdier for en rekke ferskvannsfisk var på 13-168 mg/l. Dette er konsentrasjoner det er lite sannsynlig at vil forekomme i det marine miljøet som følge av en behandling i Norge. De mest sensitive virvelløse artene som er testet hadde 50 % dødelighet ved 10-115 µg/l. Det er ikke funnet noen studier gjort på alger. Korttidseksponering av virvelløse dyr som gav ikke-dødelige effekter viste utvikling av deformiteter på stillehavsøsters ved konsentrasjoner >200 µg/l. Det er også sett på effekten av langtidseksponering (>24 timer), men det er svært få studier gjort på marin fisk og kun et lite antall marine virvelløse arter er vurdert. LC50 hos tre marine arter var på henholdsvis 12,5-161 mg/l. Til sammenligning er utslippet av imidakloprid ved behandling mot lakselus på <0,30 μg/l etter rensing. De laveste konsentrasjonene som enten førte til 50 % dødelighet eller 50 % immobilisering på marine virvelløse dyr var for to arter 5,5-169 μg/l (48-144 timer).  Av ikke-dødelige effekter etter langtidseksponering i marin fisk har én studie funnet endringer i enzymaktiviteten for oksidativt stress og genuttrykk hos embryo av gul trommefisk. På virvelløse dyr i ferskvann er det sett en rekke effekter av langtidseksponering av imidakloprid. Deriblant redusert appetitt, vekst og immunforsvar, negativ påvirkning på larveutvikling og skallskifte og endret genuttrykk og enzymaktivitet. Larve- og yngelstadiene til virvelløse dyr i ferskvann virker å være mest følsom for imidakloprid.  Resultatene fra studier på ferskvannsalger antyder at alger er noe mindre følsom for imidakloprid enn virvelløse dyr.
Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2024 (15)	Rapport som vurderer bidraget fra de antatt viktigste miljøpåvirkningene fra norsk fiskeoppdrett til risiko for redusert bærekraft i hver av de 13 produksjonsområdene. I vurderingen for alvorlige effekter på non-target arter for bademidler, er imidakloprid kategorisert under lav sannsynlighet både for vinter- og sommerhalvåret. Kunnskapsstyrken om alvorlige effekter på non-target arter vurderes som svak for imidakloprid.